Det er her nede det skjer
Han stod på hytteterrassen og pusta frost og sigarettrøyk ut i novemberkvelden. Over han brann stjernene kalde og fjerne. Han lét blikket gli over Orions belte, tre skarpe spikrar slått inn i det svarte teppet. Han visste at det ikkje fanst noko bakanfor der, ingen som sat og trekte i trådane. Universet var eit vakkert, uendeleg maskineri av lovmessig kulde. «Det er her nede det skjer,» mumla han. Pusten stod som ein kvit røykdott i lufta før han løyste seg opp og forsvann. Slik hadde han alltid tenkt. Frå han sat i høyet som gutunge, og mor hans kviskra om skrømt og skuggar i krokane. Han hadde rista på hovudet alt då, og heller studert korleis taksperrene bar vekta av snøen. Det fanst inga overtru som kunne måla seg med tyngdekrafta. Verda var bitar av handgripeleg sanning, puslespelbrikkar han måtte samla og setja i system sjølv. Namnet hans var resultatet av eit kompromiss. Mor hans ville kalla han Gorm då han kom til verda ein haustdag under krigen. «Eg stiller meg ikkje på trappa...